4 VOICES: BASSAM

FIRE STEMMER

Bassam
24 år
Sykepleier ved Agusta Victoria Sykehus i Jerusalem og ved Al Menaz sykehus i Hebron

Det finnes ingen okkupasjon der rettferdighet råder
Bassam er 24 og kommer fra Hebron. Han er utdannet sykepleier og jobber halvparten av tiden sin ved et sykehus i Hebron. Den andre jobben han har er som sykepleier ved Agusta Victoria sykehuset i Jerusalem, et sykehus som mottar både israelske og palestinske fanger. Bassam har både israelske og palestinske pasienter., og alle får lik behandling av ham. ”Jeg gjør ingen forskjell på palestinere eller israelere når de trenger min hjelp. Dette ser jeg også når det skjer en ulykke. Til syvende og sist er vi mennesker alle sammen, og begge sider hjelper til når noen trenger vår assistanse”.

Bassam in fron of Augusta Victoria Hospital

Selv om Bassam selv aldri forskjellsbehandler verken den ene eller andre ser han store forskjeller mellom palestinere og israelere når det gjelder tilgang til helse. Israelere nyter godt av et velutviklet helsesystem mens palestinere på sin side ikke mottar helsetjenester på samme nivå. ”Jeg ser at det ikke eksisterer like rettigheter for alle i dette området. Dette har gjort meg pessimistisk. Selv ønsker jeg fred og frihet gjennom like rettigheter for alle. Det finnes ingen okkupasjon der rettferdighet råder.”

Augusta Victoria Hospital in Jerusalem

Gjennom jobben sin møter Bassam mennesker fra begge sider. Dette har kanskje gjort han mer fokusert på fred og samhold enn på konflikt og hat. ”Vi er alle like, palestinere, israelere, kristne, muslimer og jøder. Når du har et rent hjerte kan du få hele verden.”

– – – – – –

Bassam
24 years
Nurse at Agusta Victoria Sykehus in Jerusalem and at Al Menaz sykehus in Hebron

There is no occupation where justice prevails
Bassam is 24 and comes from Hebron. He is a trained nurse and works half of his time at a hospital in Hebron. The rest of the time he works at Agusta Victoria Hospital in Jerusalem, a hospital that receives both Israeli and Palestinian patients. Bassam helps both Israeli and Palestinian patients. He treats everyone equal. “I do not differentiate between Palestinians and Israelis when they need my help. I also see this when an accident occurs. Ultimately, we are all human beings, and both sides help when someone needs our assistance. ”

Although Bassam himself never discriminates one or the other, he sees major differences between Palestinians and Israelis regarding access to health care. Israelis enjoy a well-developed health care system while Palestinians for their part do not receive health care at the same level. “I clearly see that there is a lack of equal rights for all in this area. This has made me pessimistic. Nevertheless, I still wish for peace and freedom through equal rights for all. There is no occupation where justice prevails. ”

Through his work Bassam meets people from both sides. This might the reason to why he is more focused on peace and unity rather than on conflict and hatred. “We are all equal, Palestinians, Israelis, Christians, Muslims and Jews. When you have a pure heart, you can get the whole world. “

4 VOICES: Hassan

FIRE STEMMER

Hassan
31 år gammel
Oppretter og daglig leder av Dozan Trykk og Design

Hassan and his wife started and is now running Dozan Press, a very successful company

Å gjøre forretning i Palestina

En av Palestinas unge og suksessfulle  er Hassan (31). Han started Dozan Trykk og Design in 2010 sammen med sin kone Lubna. Fra oppstart i 2010 med to innkjøpte bærbare datamaskiner, kontor hjemme i leiligheten og et lån på vel 9 000 kroner har det nå utviklet seg til å bli et svært vellykket selskap. Ved hjelp av hardt arbeid, Lubnas talent for grafisk design og Hassans forretningssans og gode kontakter og bred støtte blant familie og venner nyter selskapet godt av et stort overskudd. Selskapet skaper også arbeidsplasser i økonomiske nedgangstider, og seks nye palestinere jobber nå fulltid sammen med Lubna og Hassan.

Hassan scubadiving in Aqaba

Hassan møter mange hindringer som forretningsmann i et okkupert område. Han har ikke adgang til Israel, og sjekkpunkter på Vestbredden gjør at reiser til andre byer på Vestbredden tar lengre tid. Den viktige geografiske koblingen fra by til by blir dermed brutt, og Hassan kan derfor ikke utvide sitt klientell og sin bedrift. Selskapet må også skatte til både Israel og Palestina, og dermed øker materialkostnadene.  Den nyinnkjøpte firmabilen gjør også liten nytte i et område der man til stadighet møter fysiske hindringer.

For Hassan har det likevel aldri vært et mål å bli rik, men heller å kunne ha et normalt liv i Palestina. I tillegg kan han støtte sitt folk på sin måte gjennom selskapet sitt.  Et eksempel på dette er når palestinske fanger slippes ut av fengsel. Hassan kan ikke endre situasjonen for dem men han kan bidra med bannere for å ønske dem velkommen tilbake. ”Å trykke materiale for palestinere er vår måte å motstå okkupasjonen og å vise vår støtte til Palestina.. Gjennom oss kan palestinerne fremme sine meninger. ”

– – – – –

Business in Palestine

One of Palestine’s young and successful is Hassan (31). He started Dozan Printing and Design in 2010 with his wife Lubna. Since the launch in 2010 with two purchased laptops, office at home in the apartment and with a loan of more than 1 200 euro the company has now developed into a very successful one. With hard work, Lubna´s talent for graphic design and Hassan’s business oriented mind as well as good contacts and support from family and friends the company enjoys a large surplus each year. The company also offers jobs in an economic downturn, and six more Palestinians are now working full time with Lubna and Hassan.

Hassan faces many obstacles as a businessman in an occupied area. He doesn´t have access to Israel, and checkpoints in the West Bank make traveling to other cities in the West Bank difficult and long. The important geographical link from city to city is thus broken, and Hassan cannot easily expand his clientele and his business. The company also pays tax to both Israel and Palestine, thus increasing material costs. The new company car is of little use in an area where one constantly encounters physical obstacles.

Nevertheless, for Hassan it has never been a goal to get rich but rather being able to have a normal life in Palestine. In addition, through his company he can support his people. An example of this is when Palestinian prisoners are released from prison. Hassan cannot change the situation for them, but he can help their families and friends with banners to welcome them back. “Printing material for Palestinians is our way to resist the occupation and to show our support to Palestine. Through us, Palestinians can raise their voices to the world. “

4 voices: Mohammed

Fire stemmer

Mohammed 
23 år gammel
Fotograf og filmmaker og leder på medieavdelingen på LAJEE kultursenter i Aida flyktningeleir 

Mohammed at work

Mitt kamera er sterkere enn hans gevær
Mohammed (23) er en ung palestinsk fotograf og filmmaker fra Aida flyktningeleir utenfor Betlehem. Høyre side av ansiktet hans er et tydelig bevis på at okkupasjonen hindrer han i å oppnå sine drømmer. For drøye 3 uker siden ble han skutt i ansiktet av en israelsk soldat mens han fotograferte soldatene entre leiren og arresterte barn. Nå er han kommet hjem fra sykehuset etter sin andre operasjon. Heldigvis skadet de ikke synet hans, den viktigste sansen for en fotograf.

Mohammed is brought to the hospital after he has been shot in the face

Mohammed ble først interessert i fotografi som femtenåring da han tok del i et fotoprosjekt gjennom Laje kultursenter i Aida. Et av de første bildene han tok var av en gutt på hustaket sitt med et lekegevær som pekte mot et israelsk vakttårn. På Laje center fikk han også opplæring i film og foto, og jobber nå som leder for media-avdelingen hos Lajee. Han knipser også overgrep fra det israelske militæret i leiren. Både FN og Btselem, en israelsk menneskerettighetsorganisasjon, bruker Mohammed når de ønsker å rapportere om det som skjer i Aida. Det har i fortiden vært stor mangel på mediedekning fra leiren, særlig fra palestinsk side. Mange er redde for å fortelle hva som egentlig foregår i Aida camp. Gjennom sine bilder kan Mohammed vise verden et annet Palestina enn det som blir fremstilt i israelske og mye internasjonal media.

Mohammed in the hospital in Bet Jalla after his 2nd surgery

Selv om skaden han ble påført hindrer han i å dra til Canada neste måned for et fotoprosjekt er Mohammed tapper. ”Jeg er ikke den første eller siste palestinske fotografen eller journalisten som er blitt skutt. Soldaten som skjøt meg har tvert om gitt meg mer makt. Mitt kamera er sterkere enn hans gevær. Med min historie kan jeg vise okkupasjonens sanne ansikt til verden”.

– – – – – –

Mohammed 
23 years old
Photographer and filmaker and manager of media unit at LAJEE cultural center in Aida Camp

My camera is stronger than his rifle

Mohammed (23) is a young Palestinian photographer and film maker from Aida refugee camp outside Bethlehem. The right side of his face is a clear proof that the occupation prevents him from achieving his dreams. Just over 3 weeks ago he was shot in the face by an Israeli soldier while photographing soldiers entering the camp and arresting children. Now he has come home from the hospital after his second surgery. Luckily they did not hurt his eyesight, the most important sense for a photographer.

Mohammed first became interested in photography at the age of fifteen when he took part in a photo project through Laje cultural center in Aida. One of the first pictures he took was of a boy on his roof with a toy gun that pointed to an Israeli watchtower. At Laje center, he also received training in film and photography, and now works as head of the media department at Laje. He also photographs abuses by the Israeli army in the camp. Both the UN and Btselem, an Israeli human rights organization, uses Mohammed when they want to report on what is happening in Aida. It has in the past been a lack of media coverage of the camp, especially on the Palestinian side. Many are afraid to tell what is really going on in Aida camp. Through his pictures Mohammed can show the world another Palestine than it being manufactured in Israel and much international media.

Although the injury he suffered prevents him from going to Canada next month for a photo project is Mohammed brave. “I’m not the first or last Palestinian photographer or journalist who has been shot. The soldier who shot me, on the contrary, give me more power. My camera is stronger than his rifle. With my history I’ll show occupation true face to the world. “

4 voices: Marwa

Når du leser avisen og ser på nyheter om Palestina blir palestinerne ofte bare tall og statistikk. Det er vanskelig å vise solidaritet med mennesker du egentlig ikke vet noe om. Du vet at de lider under okkupasjon men det går ikke lenger enn det. Jeg vil derfor prøve å gi et ansikt til Palestina gjennom fire unge palestinere som prøver å finne sin vei her i livet. De har drømmer og håp for fremtiden akkurat som alle oss andre. De er hardtarbeidende, engasjerte, kreative og innovative og de vil aldri gi opp. Ikke engang okkupasjonen vil være i stand til å sette en stopper for at deres drømmer går i oppfyllelse.

Marwa
20 år 
Student og volontør ved PCAC (Palestinian Children´s Art Center)

Søk sannheten selv
Marwa er 20 år gammel og studerer til daglig engelsk ved universitetet i Hebron. Hun jobber også som volontør ved Palestinian Children´s Art Center i Hebron der hun gjør en fremragende jobb. Som student opplever hun ofte hindringer på sin vei og kontrolleres hver dag på et israelsk kontrollpunkt når hun går til og fra universitetet. Hun bærer vanligvis universitetsbøker, men vesken hennes blir sjekket likevel. Når Marwa kommer hjem opplever hun ofte trakassering fra jødiske bosetter og soldater. Dette gjør det vanskelig å konsentrere seg om studiene.

Marwa gir ikke etter, og trosser både tåregass og lydbomber for å kunne studere det engelske språk. Målet er å bli en profesjonell oversetter. ”Ved å studere engelsk kan jeg kommunisere med andre i verden. Jeg kan fortelle dem om hva som skjer her i Palestina”.

Selv om Marwa ønsker å snakke ut til verden om hva som skjer i Palestina er hun fullt klar over sterke stemmer i media som går i Israels favør. Til dette har hun bare et svar. ”Ikke tro på alt du hører. Søk sannheten selv. Kanskje da vil verden bli klar over de overgrep som blir begått ovenfor palestinere”. Og hva ønsker Marwa selv? Å leve i fred og frihet med et lykkelig liv

– – – – –

When reading the newspaper and watching the news about Palestine, Palestinians turn into numbers and statistics only. It is hard to show solidarity with people you don´t really know anything about. You know that they suffer under the occupation but that´s about it. I will therefore try to give a face to Palestine through 4 young PAlestinians trying to find their way in life. They have dreams and hopes for the future just like the rest of us. They are hardworking, committed, creative, and innovative and they will never give up. Not even an occupation will be able to stop their dreams to come true.

Marwa
20 year old
Student and volunteer at PCAC (Palestinian Children´s Art Center)

Search the truth yourself

Marwa is 20 years old and studies English at the University of Hebron. She also works as a volunteer at the Palestinian Children’s Art Center in Hebron where she is doing an outstanding job. As a student, she often experience obstacles on her way and is checked every day at an Israeli checkpoint when she goes to and from university. She usually carries university books, but her bag is checked nevertheless. When Marwa comes home she often experience harassment from Jewish settler and soldiers in her neighborhood. This makes it difficult to concentrate on studies.

Marwa does not give in, and fights tear gas and sound bombs to study the English language. The goal is to become a professional translator. “By studying English, I can communicate with others in the world. I can tell them about what is happening here in Palestine. ”

Although Marwa want to speak to the world about what is happening in Palestine, she is fully aware of the strong voices benefiting the Israeli side in the media. To this, she has only one answer. “Do not believe everything you hear. Search for the truth yourself. Maybe then the world will become aware of the injustice that is brought upon Palestinians “. And what does Marwa want in life? To be happy and to live in freedom and peace.

I am speaking out. Can you hear me?

Historien du er i ferd med å lese er dessverre bare en av mange triste historier fra Hebron. Den er ikke utrolig eller unik, men den bør fortsatt bli fortalt. Den er bare enda en liten del av et stort bilde; bildet av urettferdighet, bildet av mangel på mening i all denne galskapen som er Hebron, og bildet av en stjålet barndom. Dette er historien om Mohammed (10) og Mustafa (8), to brødre som bor i denne konfliktfylte byen.

Mohammed and Mustafa in their home in Hebron/Photo: Petter Gustavsson

For en uke siden ble de to brødrene tatt fra sine hjem i Hebron av 10 israelske militærsoldater. Mohammed spiste middag i stuen og Mustafa var oppe på taket da soldatene brøt seg inn i huset og tok guttene med seg med kraftfulle hender. Guttene fikk bind foran øynene og ble brakt til en militærleir i nærheten. Her måtte de vente i timevis. Mustafa minnes med gru lydene av en soldat som lekte med geværet sitt. På dette tidspunktet hadde han fortsatt bind for øynene og benyttet seg hovedsaklig av hørselen. Mohammed forsøkte å ta av seg bindet, men ble hindret av en soldat. Timene fløy sakte forbi og guttene ble mer og mer redde og usikre på hva som ville skje med dem. Til slutt ble de overlevert til det palestinske politiet som kontaktet deres foreldre. Etter 5 timer med usikkerhet og frykt kunne de returnere hjem.

Mohammed and Mustafa/ Photo: Petter Gustavsson

Opplevelsen har forandret guttene. De har ikke vært fengslet i flere dager. De ble ikke torturert. De ble ikke avhørt i flere timer og de ble ikke truet av soldatene. De deler ikke  skjebne med mange andre palestinske mindreårige i og rundt Hebron. Men det var nok til å merke dem. For Mustafa har hendelsen gjort det vanskelig for ham å gå på skolen. Han frykter soldatene nå mer enn noen gang, og har allerede gått hjem fra skolen flere ganger denne uken etter å ha sett soldater rundt i området. For en 8 og en 10-åring har opplevelsen påvirket dem psykologisk, noe som vanskelig å riste av seg.

The incident has had a serious impact on Mustafa/ Photo: Petter Gustavsson

Dette er bare en annen historie fra Hebron. Men alle disse historiene, store eller små, gir et bilde på hvordan det er å vokse opp i denne byen. Nylig publiserte CPT en rapport om alle disse historiene, alle disse hendelsene, som har hatt en innvirkning på palestinske barn. Rapporten er et resultat av data som har blitt samlet inn av EAPPI (oss), International Solidarity Movement og Christian Peacemaker Team (CPT). Det er resultatet av det arbeidet vi har gjort her som vitner, som beskyttende tilstedeværelse og som menneskerettighetsobservatører. Kanskje Mohammed og Mustafas historie ikke vil ha noen innvirkning på eller endre situasjonen her. Men historiene i denne rapporten kan skape en bevissthet om hva som skjer her i form av barnearrestasjoner og fengslinger. Kanskje verden vil lytte dersom ikke bare to stemmer snakker ut, men 100 stemmer. Eller 1 000. Eller 10 000.

Dette er min stemme. Jeg snakker ut for Mohammed og Mustafa og alle de andre barna fra denne rapporten. Jeg håper du vil lytte.

Dersom du ønsker å lese rapporten kan du scrolle nedover og finne linken til den.

– – – – –

The story you are about to read is unfortunately just another of many sad stories from Hebron. It is not astonishing or unique but it still needs to be told. It is just another fragment of a big picture, the picture of injustice, the picture of the lack of sense in all this madness that is Hebron and the picture of a stolen childhood. It is the story of Mohammed (10) and Mustafa (8), two brothers living in this conflicted city.

One week ago the two brothers were taken from their home in Hebron by 10 Israeli military soldiers. Mohammed was eating supper in the living room and Mustafa was up on the rooftop when the soldiers entered their house and took the boys with them with forceful hands. The boys were blindfolded and brought to a military camp nearby. Here they had to wait for hours. Mustafa recalls the sounds of a soldier playing with his rifle with horror. At that time he was still blindfolded and relied mostly on his hearing. Mohammed tried to take off his blindfold but was stopped by a soldier. The hours moved slowly and the boys become more and more frightened and uncertain of what would finally happen to them. Finally they were handed over to the Palestinian police who contacted their parents. After 5 hours with uncertainty and fear they were able to return home.

The experience has changed the boys. They have not been imprisoned for days. They were not tortured. They were not interrogated for hours and threatened by the soldiers. They did not share the fate of many other Palestinian minors in and around Hebron. But it was enough to mark them. For Mustafa the incident has become an impediment for him to go to school. He fears the soldiers now more than ever, and has gone home from school several times this week after seeing soldiers around the area. For an 8 and a 10-year-old the experience has had a psychological impact that is difficult to shake off.

This is just another story from Hebron. But all these stories, big or small, give an idea of what childhood is like in this city. Recently CPT published a report about all these stories, all these incidents that do have an impact on Palestinian children. The report is the result of data collected by EAPPI (us), Internationally Solidarity Movement and Christian Peacemaker Team (CPT). It is the result of the work we have done here as witnesses, as protective presence and as human rights observers. Maybe Mohammed and Mustafa´s story will not make any impact or change to the situation here. But the stories together in this report can create awareness about what is happening here in terms of child arrests and detentions. Maybe the world can listen if not only 2 voices speak out but 100. Or 1 000. Or 10 000.

This is my voice. I am speaking out for Mohammed and Mustafa and all the other children from this report. I hope you will listen.

If you would like to read the report and listen to more stories here is the report:

http://www.mediafire.com/view/?uu838wb1wt7jng3

Når du bor i et konfliktområde ser man mange tragedier hver dag. Som en menneskerettighetsobservatør / ledsager har man en grense for hvor mye man takler før det rett og slett blir for mye.

Med alt som har skjedd med barnearrestasjoner, begravelse, sultestreikende fanger og sårede ungdom under sammenstøt her i Hebron har det definitivt vært noen harde uker. At en av våre viktigste lokale kontakter ble arrestert og en av Betlehem teamets kontaktperson ble skutt i ansiktet er nyheter som var vanskelig å akseptere denne uken. Det er derfor det er fint å ha noen små prestasjoner og høydepunkter å vise til. En prestasjon for meg denne uken var definitivt et liten, ubetydelig steg for Palestina, men en stort steg for meg;

Jeg lærte å skrive navnet mitt.

Jeg lærte alfabetet. Jeg lærte å lese og skrive noen ord. På arabisk selvfølgelig.

Men livet i Hebron går videre….

Birgitte written by Birgitte

Birgitte written by Abed

Living in a conflict area there is devastation to be found every day. As a human rights observer/accompanier there is only so much you can take in before it is too much.

With everything that has happened with child arrests, funeral, prisoners on hunger strikes and injured youth during clashes here in Hebron it has definitely been a few hard weeks. Learning that one of our main local contacts was arrested and one of the Bethlehem team´s contact person was shot in the face was hard to accept. That is why it is nice to have some small achievements and highlights in our daily lives. One achievement for me this week was definitely a small, insignificant step for Palestine but a big step for me.

I learned to write my name.

I learned the alphabet. I learned how to read and write a few words. In Arabic of course.

But then life in Hebron goes on. 

En stor arrestasjon av en liten gutt

For drøye to uker siden fikk Ayman beskjeden. Hans lillebror Mohammed på tolv var blitt arrestert av det israelske militæret på vei til skolen. Han rakk aldri å komme seg til første time. Jeg møter Ayman på en terrassekafe midt i Hebron. Fra 6 etasje ser vi solen langsomt gå ned. Jeg drikker mint-te og Ayman røyker vannpipe mens han forteller om hva som skjedde med lillebroren Mohammed den skjebnesvangre morgenen for halvannen uke siden. Ayman prater fort men alvorlig. Han vil at jeg skal notere ned alle detaljer om brorens arrestasjon. Han vil at jeg skal vite. Og han vil at verden skal vite.

Ayman tells me about the day his 12 year old brother was arrested and kept in prison for almost 2 weeks / photo: Birgitte Bellsund

Den 20 mars ble Mohammed, sammen med 26 andre elever i Hebron, arrestert på vei til skolen. Alle de arresterte var under 18 år, og den yngste i gruppen hadde ikke engang fylt 8 år. Mohammeds mor var vitne til hele episoden fra vinduet hjemme og løp til åstedet for å hjelpe sønnen. Dessverre til ingen nytte. Mohammed ble bragt til en israelsk politistasjon i nærheten uten en forelder eller annen verge tilstede. Her ble han holdt i 3 dager uten å ha mulighet til å kontakte familien sin. Siden ble han ført til Ofer fengsel utenfor Ramallah. Etter 8 dager i israelsk varetekt fikk han lov til å kontakte familien sin. Endelig fikk en redd og bekymret familie vite hvor deres lille gutt befant seg og at han var tilsynelatende i god tilstand. Det skulle gå enda 4 dager til med avhør, kalde netter i en fengselscelle og strenge ordre fra israelske soldater til han til slutt ble sluppet fri. 12 dager skulle det altså gå før tolvåringen endelig fikk komme hjem.

Palestinian boy arrested in Shuhada Street / Photo: Peter Gustavsson

Arrestasjonen av Mohammed er ikke et unikt tilfelle. Ifølge Defence Children International, en organisasjon som forsvarer barns rettigheter i Palestina, har antall barnearrestasjoner økt voldsomt de siste månedene. Arrestasjonen blir heller ikke ansett som lovlig. Ifølge konvensjonen om politiske og sivile rettigheter har alle, inkludert barn, rett til å vite grunn til deres arrestasjon. Denne skal bli klargjort på et språk som barnet, barnets forelder eller verge forstår. Videre skal en forelder eller verge være tilstede under avhør. Dette var ikke tilfellet for Mohammed da han ble avhørt i flere timer med bare israelske soldater og politimenn tilstede. Dermed brøt det israelske militæret også barnekonvensjonen ved å nekte barnet juridisk assistanse under avhør. Verken Mohammed eller noen av de 27 arresterte ble bragt for en domstol innen 24 timer som barnekonvensjonen krever. Mohammed selv fikk ingen dom over seg, bare en anklage om steinkasting og en bot på rundt 3000 kroner. Til tross for brudd på internasjonal lov fortsetter det israelske militæret å arrestere barn helt ned til 7 års alderen. Til nå ser det ut til at det går usett hen uten noen stor reaksjon internasjonalt.

Boy detained in Hebron / Photo: Daniel Junglas

Selv om Mohammed er ute av fengsel er ikke marerittet over. Ayman forteller at lillebroren sliter med angst og psykologiske traumer etter fengselsoppholdet. Familien har gjentatte ganger spurt han om han ble mishandlet i fengselet, men det vil ikke Mohammed snakke om. Han er for redd for at soldatene vil komme etter han igjen om han forteller for mye. Foreldrene har derfor tatt han med til sykehuset for en utredning av hans nåværende fysiske tilstand og det gjenstår å se hva den kan avsløre om hvordan Mohammed egentlig har det.

”Israel sier at de står for menneskerettigheter og et sterkt demokrati. Hvordan kan de da forsvare en massearrestasjon av elever på vei til skolen?” sier Ayman da jeg spør han om hans refleksjoner rundt hendelsen. Han er sjokkert over hendelsen og forteller at det er første gang han ser noe slikt i Hebron. Likevel, barnearrestasjoner til tross, kan ingen ta fra han håpet. ”Selv om vi mister alt vil vi aldri gi opp retten til utdanning. Vi vil slåss til siste stund for vår frihet og våre rettigheter”.

Jeg takker Ayman for at han tok seg tid til å prate med meg. Da jeg til slutt forlater han sitter han igjen og røyker ferdig vannpipen. Siden vil han dra hjem til familien sin og til Mohammed. Jeg er sikker på at han vil gjøre alt for å beskytte sin lillebror mot ytre farer og indre demoner. Men Ayman er kanskje en David som slåss mot den store kjempen Goliat. Mot soldatene er de fleste palestinere nytteløse.  Derfor vil jeg forsøke å etterkomme Aymans ønske. Jeg vil også at verden skal vite hva som skjer her. Kanskje da kan endelig palestinske barn kreve sin rett til utdanning og til en trygg oppvekst.

– – – – –

A big arrest of a little boy

Two weeks ago they called Ayman. His brother Mohammed aged twelve had been arrested by the Israeli army on his way to school. He never made it to first period.

I meet Ayman at a cafe in the middle of Hebron. From the 6th floor we see the sun slowly set. I drink mint tea and Ayman smokes shisha while recounting what happened to his little brother Mohammed that dreadful morning. Ayman talks fast with a serious tone. He wants me to write down all the details regarding his brother’s arrest. He wants me to know. And he wants the world to know.

On 20^th of March, Mohammed, along with 26 other students in Hebron, was arrested on the way to school. All the arrested persons were under 18, and the youngest in the group hadn’t even reached the age of 8. Mohammed’s mother witnessed the entire incident from the window at home and ran to the scene to help her son. Unfortunately in vain. Mohammed was taken to an Israeli police station nearby without having a parent or guardian accompanying him. Here he was held for 3 days without any contact with his family. He was then taken to Ofer prison outside Ramallah. After 8 days in Israeli custody, he was finally allowed to contact his family. Finally a scared and worried family was able to know where their little boy was being kept and that he was in good condition. It would take another 4 days of questioning, cold nights in a jail cell and strict orders from Israeli soldiers until he was released. It took another 12 days before the twelve year old finally was able to return home.

The arrest of Mohammed is not a unique case. According to Defense Children International, an organization that defends children’s rights in Palestine, the number of child arrests has increased dramatically in the recent months. Also, the arrest is not considered legal. According to the Convention on Civil and Political Rights everyone, including children, has the right to know the reason for their arrest. This should be stated in a language that the child, the child’s parent or guardian understands. Furthermore, a parent or guardian should be present during questioning of the child. This was not the case for Mohammed when he was interrogated for several hours with only Israeli soldiers and policemen present. The Israeli military also broke the Convention of the Rights of the Child (CRC) by denying him legal assistance during interrogation. Neither Mohammed nor any of the 27 arrested were brought before a court within 24 hours like the CRC demands. Mohammed himself was not charged with anything, he was only accused of stone throwing. This resulted in a fine of around 1,500 shekels. Despite the violations of international law Israeli military continues to arrest children as young as 7 years of age. Until now it seems that it goes unseen without any significant reaction internationally.

Although Mohammed is out of jail the nightmare is not over. Ayman says that his younger brother is struggling with anxiety and psychological trauma after the imprisonment. The family has repeatedly asked him if he was mistreated in prison, but Mohammed does not want to talk about this. He is afraid that the soldiers will come for him again if he tells too much. His parents have therefore taken him to the hospital for an assessment of his current physical condition and it remains to see what it can reveal about how Mohammed really is doing.

“Israel says it stands for human rights and a strong democracy. How can they then defend a mass arrest of students on their way to school? “Ayman says when I ask him about his reflections about the event. He is shocked by the incident and says that it’s the first time he sees something like this in Hebron. Nevertheless, despite of the increase in child arrests, no one can take hope away from him. “Even if we lose everything, we will never give up our right to education. We will fight to the last moment of our freedom and our rights. ”

I thank Ayman for taking the time to talk with me and leave him finishing his water pipe. After that, he will go home to his family and to Mohammed. I’m sure he’ll do everything in his power to protect his little brother against external dangers and internal demons. But Ayman might be a David fighting against the great giant Goliath. Most Palestinians don´t stand a chance when facing the Israeli military. Therefore, I will attempt to comply Ayman wish. I also want the world to know what is happening here. Maybe then Palestinian children can finally claim their right to education and to a safe childhood.

The right to education

School children observing soldiers and settlers in H1 area, an area normally controlled by the Palestinian National Authority

Et av de sterkeste våpen en person som lever under okkupasjon har er sin utdanning. Palestinere er, til tross for deres hverdag, en utdannet befolkning. Unge matrikulerer seg på universiteter for å utdanne seg innen vitenskap, politikk, lingvistikk og teknologi. De lærer seg et yrke gjennom yrkesopplæring. Høy arbeidsledighet, forsinkelse i lønn og hverdagslige hindre fra sjekkpunkter og fra muren har ennå ikke lyktes i å stanse palestinerne i å forbedre sine potensialer, sine ferdigheter og kompetanser for å bli en ressurs for sine lokalsamfunn.

Det hele starter i barneskolen. De lærer om øko-systemet, alfabetet, geografi, matematikk og engelsk og ….. hva det betyr å være en skoleelev under okkupasjon. Hebron er intet unntak. 5 dager i uken er ledsagerne tilstede på Cordoba skolen og sørger for at deres vei til og fra skolen er trygg. Å sørge for at deres vei fra skolen, ned trappen som fører til en jødisk bosetning de må passere, gå fra et kontrollpunkt til et annet hvor deres skolesekker kan bli kontrollert, passere soldater med våpen og bosettere som råkjører i sine biler, er trygt.

Girls on their way home from Cordoba school in H2 area

Det har tidligere vært angrep fra bosetterne på skolebarn og deres kvinnelige lærere. Bosettere har tent på skolen to ganger. De har aldri lyktes. Men for nå ser det ut som det kan være trygt å få seg en utdannelse.

First day of Pesakh 2013; soldiers are ready to protect the settlers living in H2 area as they move into H1 to visit a holy shrine. The area will be completely closed by the Israeli military when the settlers enter H1 although the area is under the authority of the Palestinian National Authority

Og så er det dager som i dag. Pesakh, den jødiske høytiden, har nettopp startet. 50-60 soldater hadde samlet seg i H2-området, et område i Hebron fullstendig kontrollert av det israelske militæret. Deres jobb er å beskytte de jødiske bosetterne som bor i området og sikre at den første dagen av Pesakh går etter planen. Og de palestinske skolebarna som bor i samme område? De kan bare stole på noen internasjonale ledsagere som oss. De vil trolig måtte møte flere stengte veier, soldater, strenge kontroller og forsinkelser på vei til skolen denne uken. Men de kommer likevel tilbake hver dag fast bestemte på å hevde sin rett til utdanning.

– – – – – –

In my opinion one of the strongest weapons you have as a person living under occupation is your education. Palestinians are, despite of their living situation, an educated population and young people enroll in universities to pursue their degrees in science, politics, linguistics and technology. They learn a profession through vocational training. High unemployment, delay in salaries and the everyday obstacles from the checkpoints and the wall have not yet succeeded in stopping the Palestinians in enhancing their skills and competences to become active citizens for their communities.

It all starts in elementary school. They learn about the eco system, the alphabet, geography, math and English and…..what it means to be a student under occupation. Hebron is no exception. 5 days a week EAPPI accompaniers are present at Cordoba school to make sure their way to and from school is safe. To make sure that their way from school, down the stairs leading to a Jewish settlement they have to pass, going from one checkpoint to another where their school bags might be checked, passing soldiers with guns and settlers speeding in their cars, is safe.

There have been attacks from settlers on the school children and their female teachers. Settlers have set the school on fire twice. They never succeeded in their mission. But for now it looks like it might be safe to get an education.

And then there are days like today. Passover, the Jewish holiday, has just started. 50-60 soldiers had gathered in H2 area, the area in Hebron completely controlled by the Israeli military. Their job is to protect the Jewish settlers living in the area and ensure the first day of Passover goes according to the plan. And the Palestinian school children living in the same area? They can only depend on a few international accompaniers like us. They will most likely have to face more closed roads, soldiers, strict controls and delays on their way to school this week. But they keep on coming back every day determined to claim their right to education.

Meet Ismail

Dette er Ismail. Han er 21 år gammel og studerer ved universitetet. Han bor med sin familie i Al Arub flyktningleir utenfor Hebron. Han er også en av lokale kontakter. Han er vår tilknytning til Al Arub og til alt som skjer der. Siden leiren ukentlig opplever trakassering fra soldater, natt razzia og arrestasjoner av mindreårige og unge som Ismail er han veldig viktig for oss og vårt arbeid. Ismail gjør dette på frivillig basis, og gir av sin tid for å hjelpe det internasjonale Røde Kors i tillegg. Han forsøker å gjøre gode ting og holde seg unna trøbbel. Ismail er populær blant sine venner og naboer i leiren, og er alltid glad og smilende. Akkurat som hans navn, “A smile”.

Det kom derfor som et sjokk for oss da han ble arrestert for en uke siden. Hvorfor skulle det israelske militære arrestere Ismail?

I dag dro vi til å snakke med hans far. Ettersom alle palestinere har blitt arrestert eller har familiemedlemmer eller venner som har blitt det er det dessverre blitt en del av den palestinske hverdagen. Nå er det også blitt en del av Ismails fars hverdag. Hans sønn er nå i fengsel. For hva, spør du kanskje? Han forteller oss at han ikke vet enda. Han har ikke hatt kontakt med Ismail siden den natten de kom og tok ham. Rundt klokken 3 om natten kom en gruppe soldater til huset deres og arresterte Ismail. Ingen er sikker på hvor han nå befinner seg. Hans far mener at soldatene arresterte ham for å kunne få opplysninger fra ham om andre palestinere som bor i leiren. Faren mener også at han for tiden er i et fengsel i Ashkelon i Israel.

Har det israelske militære en skikkelig begrunnelse for å kunne arrestere ham? kanskje ikke. Behandler de ham med den verdighet og menneskelighet han er berettiget til? kanskje ikke. Får vi se Ismail igjen snart? ingen vet … Siden vi har kommet her til Hebron har vi hørt om arrestasjoner og vært vitne til anholdelser. Denne gangen føles det personlig. Ismail er en venn og en god kontakt. Så la oss håpe vi får se smilet hans i Al Arub igjen snart.

– – – – –

This is Ismail. He is 21 years old and a university student. He lives with his family in Al Arub refugee camp outside of Hebron. He is also one of our local contacts. He is our connection to Al Arub and everything that happens there. As the camp weekly experience harassment from soldiers, night raids and arrests of minors and young people like Ismail he is very important for us and our work. Ismail does this on a voluntary basis and makes time to help out the International Red Cross as well. He tries to do good things and stay out of trouble. Ismail is popular among his friends and neighbors in the camp, and is always happy and smiling. Just like his name; A smile.

It therefore came as a shock for us when he was arrested a week ago. Why would the Israeli military arrest Ismail?

Today we went to talk to his father. As all Palestinians have been arrested or have family members or friends who have been it is sadly a part of the Palestinian life. Now it is also a part of Ismail´s fathers life. His son is now in jail. For what we ask? He says he does not know yet. He hasn´t had contact with Ismail since the night they came and took him. At 3 a clock in the night a group of soldiers came to their house and arrested Ismail. Nobody is certain about his whereabouts after that night. But his father believes the soldiers arrested him to be able to obtain information from him about other Palestinians living in the camp. He also believes he is currently in a jail in Ashkelon in Israel.

Would the Israeli military have a proper justification to arrest him? maybe not. Are they treating him with the dignity and humanity he is entitled to? maybe not. When will we see Ismail again soon? nobody knows…Since we arrived to Hebron we have heard of arrests and witnessed detentions. This time it feels personal. Ismail is a friend and a good contact. So let´s hope we´ll see his smile in Al Arub again soon.

 

 

Stolen childhood

Dette er meg, jeg er vel rundt 7 år på bildet. Jeg er ved sjøen et sted i Norge. Jeg er med foreldrene mine.

Disse barna er fra Hebron i Palestina. De er også rundt 7-8 år. De ble denne uken løslatt etter 7 timers forhør. Det var ingen andre voksne tilstede enn israelske soldater og politimenn. Jeg kan bare forestille meg hva slags følelser som fór gjennom dem i løpet av de timene; redsel, håpløshet, nervøsitet, stress, sinne…

Hvorfor de ble arrestert? Ingen vet riktig, de er bare noen av veldig, veldig mange barn som blir arrestert hvert år uten arrestordre eller forklaring. Kanskje de var bare på feil sted til feil tid.

Barn i Hebron vokser opp så mye raskere enn vi gjør. De må forholde seg til soldater, sjekkpunkter, våpen og krig. Og barn som blir arrestert? Det er desverre hverdagslivet i det okkuperte Hebron …..

– – – – – –

This is me, I am probably around 7 years old. I´m by the sea somewhere in Norway and I am with my parents and brothers and sister. I feel safe, protected and happy.

These children are from Hebron, Palestine. They are around 7-8 years old as well. They have been released after 7 hours of detention and interrogation this week. There were no other adults present but Israeli police officers and soldiers. I can only imagine what they must have felt like during those hours: fear, hopelessness, anxiety, stress, anger…

Why they were arrested? Nobody knows, they are just some kids out of thousands being arrested each year with no charge or justification. Maybe they were just at the wrong place at the wrong time.

Children in Hebron grow up so much faster than we do. They have to deal with soldiers, checkpoints, guns and wars. And child detention? That is just another day in the occupied Hebron…..